Siljes dagbok

Da var den store dagen her 05.12.16

  • Publisert: 14.12.2016, 00:02
  • Kategori: Lille prinsessen min

  • Mandag 05.12.16 Skulle jeg bli satt i gang, jeg gruet meg. Hadde gruet meg hele helgen. Terminen var 24 november men mageboren ville ikke ut, så da måtte jeg bli satt i gang igjen. Jeg burde kanskje ikke gruet meg så mye som jeg gjorde, jeg ble jo satt i gang med Steffen også, så jeg viste hva jeg gikk til... Trodde jeg?.

    De sjekket meg og fant ut jeg ikke hadde åpning og det så ikke ut som kroppen skulle begynne av seg selv, så da ble det en ballong.
    Etter den ble satt inn så kunne vi forlate sykehuset igjen. Vi bestemte oss for å kjøre ut til sparkjøp å kjøpe en stor joggebukse til meg, for "alle" kunne se jeg hadde ballong tuppen ble tapet til låret mitt og man så en stor bul.
    Stig syntes det var lang ventetid på sykehuset så han ville innom drive inn på mc donalds først.
    Jeg tok noe mat jeg også, mens vi spiste så kjente jeg plutselig at det ble blaut. Stig løp bak i bilen og hentet teppet til Sasha, så jeg kunne sitte på det.
    Legen hadde sagt at ballongene en sjelden gang sprekker. Så jeg ringte inn, de ba meg komme.

    Når jeg reiste meg fra bilen så føltes det ut som jeg hadde tisset på meg. Var kliss bløt. Så flaut å måtte gå sånn, godt jeg skulle opp på føden. Jeg trøstet meg med at folk sikkert bare trodde det var vannet mitt som hadde gått.

    Etter litt undersøkelse viste det seg faktisk å være vannet mitt som hadde gått.
    Ballongen hadde satt det i gang så fort. Den ble satt inn i 9 tiden og i 11 tiden gikk vannet.

    Det ble ny CTG, den hadde noen dropp der pulsen til prinsessa gikk ned, så de ville måle flere ganger. Etterhvert kom sammentrekningene og vi bestemte oss for at jeg skulle ta natten også der, de ville vente til agen etter med å gi meg modningspille.
    Siden jeg hadde sammentrekninger syntes jeg det var greit å kunne sove der, da de lovet meg at jeg kunne få litt å sove på å samle energien om jeg ville.
    Jeg tenkte at i morgen skjer det kanskje!
    Med Steffen ble jeg satt i gang på en fredag og søndag formiddag var han ute.  Så jeg følte dette skulle gå fort.
    Jeg hadde jo gruet meg så til fødselen, da jeg har slitt med dødsangst og redd for alle smertene og om noe skulle gått galt.
    Men jeg fikk en ro over meg når jeg var på sykehuset. Legen og jordmødrene var så rolige, så flinke til å forklare og lette og snakke med. Heldigvis.

    Når kvelden kom ville ho ene ta en CTG til da jeg sa at sammentrekningene hadde blitt sterkere.
    Jeg la meg i sengen og skulle få på båndene. Jordmor skulle bare finne pulsen hennes.
    Hun flyttet den måleren rundt der barnet hadde ryggen, hun lå jo heletiden samme sted. Men hun kunne ikke få inn pulsen. Det kom svake hjerte lyder, men langt fra slik de skulle være.  Jeg kjente handen hennes begynte å riste litt og blikket gikk fra magen, til skjermen og til magen igjen. tallene var alt for lave.
    Hun beroliget meg med at hun bare skulle ringe legen for å se at alt var bra. Jeg spurte om noe var galt og om jeg måtte ringe Stig og be han komme. Neida, jeg trengte ikke det.

    Etter hun hadde gått ut på gangen og ringt legen så tok det ikke lang tid før legen og en til JM kom inn.
    De fant heller ikke noe mer lyd. Hver gang sammentrekningene kom så gikk hjerte lyden hennes ned.
    De sa vi måtte ett annet sted å undersøkes. Jeg spurte igjen... Skal jeg ringe samboeren min?
    Denne gangen sa hun at det var nok smart. Jeg ringte Stig å sa han måtte komme.
    De trillet meg i sengen. Jeg kjente jeg ble urolig. Jeg tenkte på alt som kunne skje. Jeg merket de fortet seg og jeg ble mer og mer urolig.
    JEg hadde aldri trodd det skulle være noe galt.

    De undersøkte meg kjempe fort. De fant fort ut at under hver sammentrekning så ramlet navlestrengen ut. De prøvde så godt de kunne å dytte den opp med det var umulig. De sa vi måtte ta keisersnitt. Vi måtte ta det med en gang!
    Jeg sa jeg måtte si i fra til samboeren, men de sa vi ikke hadde tid, nå ville de fokusere på meg og babyen. De ga meg noe for å roe ned riene mine.
    Jeg kjente tårene presse på. Jeg beklaget meg og prøvde å holde motet oppe. Men tankene fløy rundt i hodet på meg, alt skjedde så fort.
    Tenk overlever ikke babyen, tenk rekker ikke Stig det, tenk dør jeg nå... Jeg tenkte på Steffen også.
    De prøvde å berolige meg, de var heldigvis flinke til å infomere meg og svare på alle mine 1000 spørsmål.
    Vi trilte fort nedover gangen, tankene ga seg ikke og tårene presset på igjen.

    Plutselig var vi inne i opprasjonsalen. Det var masse folk der, flere enn jeg trodde. De var kledd opp med maske og alt som var.
    Jeg følte meg plutselig så liten, tårene greide å presse seg frem igjen og jeg kjente på redselen.
    Spurte om jeg kunne få narkose. Men de ville ikke gi det. Det var ikke heldig for barnet. De ga meg spinal bedøvelse men stakk feil 3 ganger da jeg måtte ligg nede. Legene ville jeg skulle sitte da det er lettere å treffe da.  Jormødrene som målte hjerte på babyen ville jeg skulle ligge for det var mye bedre for babyen.
    Etter tre stikk så sa de at jeg måtte i narkose om det ikke gikk nå. De hadde ikke tid til dette.
    De ba meg sette meg fort opp. Plutselig stakk det i ryggen og jeg kjente en stråling ned i beinet. Der satt den!

    Rett etter kom Stig. Takk og lov. Han holdt meg i hånden og beroliget meg så godt han kunne.
    Jeg kjente kroppen min ble dradd i. Det tok ike så lang tid før de sa barnet var ute. Hun ble tatt bort i ett annet rom. Både meg og Stig ble stille, vi begge hørte etter barnegråt....
    Der kom det! hun skrek!
    Etter litt kom de inn med henne. Jeg var helt nummen i armene også så klarte nesten ikke ta på henne.
    Jeg kjente en enorm lettelse. Jenta mi var ute og de sa hun var frisk og rask!



    Etter litt ble jeg liggende alene, Stig og Sandra hadde gått for å måles og veies.
    Det tok litt tid å sy meg sammen, jeg kjente angsten komme.  Jeg lå der med åpen mage og var lam fra brystet og ned.
    Jeg måtte kaste opp og formen ble bare verre,  tilslutt ga hun ene som var der meg litt beroligende. Hun var så snill og god, hun masserte hodet mitt og armene mine heletiden. Så jeg små sov mens de sydde igjen.

    Når de var ferdig tok de vekk trekket forran fjeset mitt, så skulle de flytte meg over i en annen seng. Jeg ble redd for at de skulle miste meg, jeg sa de måtte heller ha en kran og løfte folk i. Hehe jeg snakket om å tung jeg var.
    Plutselig ser jeg det ene benet mitt blir løftet opp uten at jeg kjenner det, det var ekstremt ekkelt, så jeg måtte bare se opp i taket mens de løftet på meg.

    Etter en liten stund fikk jeg Sandra på brystet mitt. Hun var så nydelig, der hun lå å kikket opp på meg, så velskapt og levende.
    Jeg får enda tårer i øynene når jeg tenker på hva som kunne skjedd. Takk og lov for gode jordmødre og leger.
    #Fødsel #Gravid #Mammablogg #Keisersnitt #Mammablogger #Sykehus

  • Publisert: 14.12.2016, 00:02
  • Kategori: Lille prinsessen min
  • 6 kommentarer
  • 6 kommentarer

    frodith

    14.12.2016 kl.06:27

    Uff, skremmende opplevelse du har hatt, men jammen fin belønning :-) Sååå fin da :-)Gratulerer <3

    Silje

    15.12.2016 kl.15:54

    frodith: Ja, det ble det. Er bare så glad jeg var på sykehuset og ikke hjemme. Da hadde det jo ikke blitt oppdaget....
    Tusen takk <3

    Katrine

    14.12.2016 kl.13:15

    Ja dette var virkelig en skremmende opplevelse! Sånt setter virkelig støkk i en! Godt at alt gikk så bra tilslutt :) Gratulerer så mye med ei nydelig prinsesse <3

    Silje

    15.12.2016 kl.15:54

    Katrine: Ja det var det. Alt skjedde så fort og takk og lov alt gikk så bra! :)
    Tusen takk <3

    Vilde

    16.12.2016 kl.22:26

    Uff så skremmende og dumt at det var så tøft! Men gratulerer så mye, selvfølgelig, så herlig <3

    Silje

    17.12.2016 kl.21:39

    Vilde: Ja det var det, men endte heldigvis så bra <3 Takker <3

    Skriv en ny kommentar

    hits