Jeg sa alltid til mamma at hun bare kom til å få barnebarn på 4 ben og med pels. Hunder var det eneste jeg skulle ha av "barn"
Babyer er søte, men ville ikke ha det selv, jeg har egentlig aldri hatt noe lyst på barn.
Plasserte folk en baby i mine armer så følte jeg meg langt fra komfortabel.
Jeg snakket ALDRI til babyer, jeg skjønte ikke vitsen. De svarte jo uansett ikke, og de lå jo bare der og skjønte lite.
Da jeg ble gravid kom det som ett sjokk!
Jeg hadde ikke trodd jeg skulle blir gravid, men ville ta en test fordi jeg bare måtte uteloukke det.
Da testen viste positiv ble jeg svært overasket.
Jeg løp så fort benene kunne bære meg opp trappen til Stig som lå og sov i sengen.
Jeg våknet han og så han dypt i øyene " Stig, jeg er gravid!"
Jeg så øynene hans ble større og de lyste opp. Øynene mine vekslet frem og tilbake mellom øynene hans..
Vi kunne ikke tro det. Vi skulle faktisk få en liten baby!
VI skulle bli foreldre! Jeg kjente jeg var litt små nervøs og greide ikke helt glede meg.
Etter 2-3 måneder så greide jeg begynne å glede meg. Dette var jo ikke som alle andres barn,
dette ble vår lille baby. Så spennende, men samtidig så skummelt!
Dessverre ble gleden kort, da jeg var ca 4 måneder på vei begynte jeg å blø.
Det endte med en sykehustur og det var ikke liv i ungen lenger. Det var så vondt.
Når jeg først hadde begynt å glede meg til å se den lille skapningen så døde den.
Det var forferdelig å bli trillet forbi ett par som kom med sin nyfødte unge når jeg skulle inn å fjerne restene.
Litt etter jeg hadde termin dato så skjedde det noe.
Jeg hadde vært ute en helg. Jeg pleier nesten aldri bli fylle syk, men 1 dag etter vi hadde vært ute, så følte jeg meg uvell.
Jeg var slapp i formen og kval. Syntes det var merkelig å bli "fyllesyk" 1 dag etter. men men.. Tenkte ikke noe mer på det.
Så gikk det noen dager og kvalmen ville ikke gi slipp. Plutselig gikk det opp for meg, jeg hadde følt meg slik før. Det var når jeg var gravid.
Jeg stabbet meg inn på badet og begynte å lete i skapet.. Hadde jeg ikke en test her ett sted?
Jeg fant testen. Jeg tok den, og denne gangen viste den også positivt. Jeg kjente på en måte glede, men så passet det egentlig veldig dårlig
å bli gravid eller å få barn nå.. Hadde blant annet akkurat fått en ny ekstra jobb. Men passer det noen gang å få barn?
Nei det tror ikke jeg, er aldri ett perfekt tidspunkt for det...
Stig lå og sov denne gangen også. Jeg løp opp og så jeg var gravid igjen. Han smilte, han ble så glad.

Følelsene mine gikk litt opp å ned, jeg følte ikke den gleden jeg trodde jeg skulle.
Jeg husker det av og til var litt flaut når folk jeg ikke kjente å godt spurte om jeg ikke gledet meg, jeg løyv faktisk noen få ganger.
For jeg greide ikke helt glede meg. Der og da syntes jeg det var flaut. Hvem gleder seg ikke til barnet sitt kommer til verden?
Siden jeg aldri hadde brydd meg noe særlig om barn så var jeg redd folk skulle tro jeg ble en dårlig mor og at jeg ikke burde få barn...Nå i ettertid vet jeg det var pga jeg hadde mistet.
Den skikkelig gleden kom ikke før på slutten, når magen var sprekkeklar så greide jeg glede meg litt. Men tvilen lå ikke langt inne.
For jeg hadde jo aldri hatt ansvar for en baby, jeg hadde jo aldri vært noe interessert i barn. Godt jeg hadde Stig tenkte jeg.
Nå i skrivende stund sitter jeg her med min lille prins, han ligger rett ved min side og sover så søtt.
Jeg har ikke tvil lenger, jeg mener at jeg er en god mor.
Jeg er ikke lenger i tvil på hva jeg skal gjøre med han. Jeg er den personen som kjenner han best.
Jeg er med han så si 24/7 og kan nesten ikke huske hvordan livet mitt var uten han.
Nå er det 8 uker siden jeg lå på sykehuset, siden jeg lå med smerter og gruet meg til fødselen var skikkelig i gang.
Tenk at 09.24 i morgen tidlig er det akkurat 8 uker siden jeg ble mor og Stig ble far til denne herlige skapningen.
Han har forandret meg så!

Etter jeg fikk Steffen så har jeg tenkt litt mer på barnet jeg mistet.
Jeg har tenkt hvordan den så ut, om det ble en gutt eller jente?
Men jeg trøster meg med at det var en grunn til at det skjedde.
Den lille engelen hadde nok noe som gjore at det var bedre å ha den slippe...
Fordiom jeg ikke rakk og møte den så har den satt sine spor.. <3
Trykk her for å følge meg på FB